Tanker omkring barndom og oppvekst.. 

23.02.2003 (skrevet 23:55 23.02.2003)

Man kan kanskje si at hvordan det går en her i verden avhenger for en stor del av hvilket hull man *slumper til* å komme ut av.
Om jeg ikke var like heldig med begge mine foreldre var jeg særdeles heldig med min mor.
Jeg vokste opp som et høyt elsket og beskyttet enebarn på en liten idyll av en sørlandsplett. Jeg manglet aldri noe som helst. Vi bodde i en enebolig med hage på et byggefelt der alle mødre var hjemmeværende og man etter å ha spist en frokost i fred og harmoni gikk ut og ringte på dørklokkene til de lekekameratene som befant seg i nabolaget.
Vi eide hele byggefeltet -- vi var overalt og var vel så mye ute som inne.
Men hjemme hos meg var det alltid velkomment å ta med seg noen inn. Min mor sa aldri nei -- hun utviste mer tålmodighet og hjertelag enn mange av de andre hjemmeværende mødrene -- som for en stor del var sjømannsenker.
Det var kun en tv kanal -- nemlig nrk -- og barnetv kun 30 minutter hver dag, og slett ikke verken datamaskiner eller mobiltelefoner.

Min egen barndom er naturligvis milevidt unna mine barn sin barndom, sånn er det bare -- og av og til er det med vemod jeg konstaterer det.

Jeg har hatt jentene mine med til huset der jeg først vokste opp mer enn en gang -- jeg har endog fått lov til å gå på sightseeing gjennom mitt barndoms rike mer enn en gang -- sist gang med fotografiapparatet til hånds gudskjelov og takk.

Mine foreldre ble skilt da jeg var 12. Da solgte min mor mitt barndomshjem, og vi flyttet istedet inn til selve byen Arendal -- i blokkleilighet i 4 etasje. Litt av en kontrast. Huset ble solgt av min mor til en gammel dame som ikke bodde der så lenge. Hun igjen solgte det til dem som bor der fortsatt -- og de er litt spesielle kan man si ;-)

De har nærmest gjort det totalt ugjennkjennelig på utsiden med digre omveltninger på både hage og fasade -- men innsiden var til min store fryd, forbauselse og undring nøyaktig den samme i 2002 som det var da vi flyttet fra det i 1977. Den gamle damen som bodde der først orket naturligvis ikke foreta seg noen endringer, men det ekteparet som overtok etter henne har altså levd i huset nøyaktig som det var da vi bodde der til min store skrekk og fryd.

Naturligvis ble jeg glad da jeg kom dit og så det -- at det faktisk fremdeles var slik ennå -- som da jeg bodde der. At det på *mitt* rom fremdeles var den grufulle storblomstrede orange tapeten jeg stolt valgte ut da jeg var 10 år.

At det overalt var den grelle brune, stygge, stygge 70 talls stilen. De hadde rett og slett ikke gjort det aller minste innvendig på omtrent 30 år -- mens de ute hadde forvandlet hus og hage til det ugjennkjennelige !

Forstå det den som kan .......

Da jeg kom dit den aller første gang som voksen -- ble jeg da slått av hvor lite og puslete det virket. Fjellet utenfor huset -- som jeg fra min barndom erindret som så stort, var i virkeligheten så lite.
Jeg var da forberedt på at det innvendig ville vært totalt ugjennkjennelig, og holdt omtrent på å svime da jeg kom innenfor og så at det omtrent var som da vi fremdeles bodde der.

Det var til min store fryd som å skru tiden tilbake til da jeg var en 10-11 år gammel å stige innenfor der.
Det var en overveldende stor opplevelse å kunne erindre barndommens dager i huset som det faktisk var dengang da.....
Og uten blygsel tok jeg meg den frihet å inspisere absolutt alle rom og kott som var der -- unntatt *foreldresoverommet* -- såpass anstendighet hadde tilogmed jeg. Men siden de nå engang var så sjenerøse å slippe meg inn, gikk jeg relativt grundig til verks da jeg inspiserte rom for rom mens min barndoms glade dager passerte revy....

Og ja - det var akkurat som den gang da....
Unntatt alle tingene så klart ! Min mor var et ryddig ordensmenneske til fingerspissene, og hun verken overmøblerte eller overlesset -- i sterk kontrast til de som hadde overtatt. De hadde omtrent tapetsert veggene med ting og tang så man knapt kunne se tapetet, så helt som da min mor regjerte der var det da slett ikke.

Min mor var en meget sterk kvinne. Hun var 10 år eldre enn min far, og hun ble både hans mor og min. Min farmor var en notorisk utro og alkoholisert kvinne som ble kastet ut av min farfar, så min far vokste opp med bare sin far og hadde i realiteten ingen mor. Det var bare det - at han var en hardt arbeidende mann, og det var ikke barnehager den gang min far var liten gutt, så når min farfar jobbet var det snille nabodamer som forbarmet seg over den vesle gutten.
Min farfar led en altfor tidlig død -- og min far tok telegrafistutdanning og for til sjøs.
Han søkte helt bevisst kvinner eldre enn han, og da han traff min mor hadde hun rukket å bli på vei med meg før hun oppdaget at han i bunn og grunn var litt for glad i flaska. De giftet seg da - og kjøpte huset som ble mitt barndomshjem. I 10 år hadde han et hjem og en familie å komme hjem til.
Min mor holdt ham i nakken og ble den moren for ham han aldri hadde hatt.
Jeg forstod aldri at han hadde et alkoholproblem, for når han ble altfor tørst sa min mor bare ; stikk !! Så dro han da til sine svirebrødre og festet der.

Min mor hadde fire brødre, og takk for det. For når noe skulle gjøres i huset, måtte hun alltid ringe til en av dem. Min far trodde han kunne plugge en telefonkontakt i et el støpsel, for å si det sånn. Han var tvers gjennom teoretiker med 0 praktisk sans. Mens mine onkler ordnet og fikset kunne han da sitte i godstolen sin totalt uanfektet med sitt kryssord.

Ordene ! Han elsket ordene. Han laget små barnekryssord til meg, og han lærte meg dessuten å svømme. Han lærte meg å spille ludo og kinasjakk, og lot meg aldri vinne med vilje, så når jeg først vant, visste jeg at det var fortjent.
Han var en enormt flink storyteller, og jeg elsket å krype opp i fanget hans og høre ham fortelle eventyr for meg om og om igjen. Især Snehvit og de syv dvergene ble fortalt med den største innlevelse.

Det var da de ble skilt og vi flyttet inn til byen som ble begynnelsen til slutten for ham. Etter skilsmissen var det lite kontakt mellom oss. De første årene etterpå kunne han fortsatt jobbe, men etterhvert valgte rederiet å førtidspensjonere ham grunnet at hans hang til flaska bare tiltok.

Da hadde han ikke lengre noen til å holde seg i ørene, og det gikk bare en vei med ham, nemlig nedover....

Han døde den 12.8.85. -- og ble således bare 50 år gammel. Teknisk sett var det hjertesvikt - men den hjertesvikten var da utløst av alkoholmisbruket.
De senere årene hadde han blitt alt mer rødmusset, pløsete og tung, jeg så ham jo av og til -- og det gjorde et sterkt inntrykk på meg å se hvordan alkoholen kunne ødelegge et menneske så totalt.

Jeg så forfallet både fysisk og psykisk. Han hadde vært et geni til å løse kryssord, og hadde vunnet flere mesterskap på det før. Han hadde også påbegynt å lage sitt eget særdeles omfattende kryssordleksikon, men etterat flaska ble det aller viktigste i livet ble det ingenting annet igjen.

Da han ble funnet død i leiligheten sin, hadde hans svirebrødre passet omhyggelig på å tømme lommer og lommebok for det som var av kontanter før de forlot ham.

Jeg var vant med et moderat alkoholforbruk hjemmefra. Det var jo flasker hjemme -- og når jeg spurte om å få smake, fikk jeg alltid lov til det, selvom det lille barnet som da var meg bare rynket på nesen og sa fy og fy, for det smakte jo ikke noe godt. Min far var på et avveningshjem en gang eller to også, og da holdt han seg fin lenge, lenge før det sprakk igjen.

Selv er jeg absolutt ikke blitt avholdskvinne selv om jeg har sett hvordan min egen far sakte men sikkert gikk til grunne.

Men jeg har aldri inntatt de helt store mengdene, og jeg kommer aldri til å bli blant dem som drikker til jeg spyr -- det tiltaler meg rett og slett ikke.

Jeg er nok litt sår hva alkoholinntak angår, nettopp grunnet min far....for når en høy, mørk og kjekk mann jeg hadde mailet litt med kom småberuset til min dør kom han rett nok innenfor -- men da jeg oppdaget det -- kom han ut igjen litt fortere enn han hadde tenkt seg det.

Han sa rett ut, at han var så nervøs for å møte meg -- at han hadde sett seg nødt til å gå på en pub og ta en halvliter eller tre før han våget å stå foran døra mi !


Han fikk absolutt ingen medfølelse, sympati eller goodwill fra min side. Istedet ble han vist rett ut av huset igjen litt fortere enn han egentlig hadde tenkt seg det. Og visst ble han en smule fornærmet -- for han var i bunn og grunn såvidt kjekk at han ikke akkurat var vant med å bli avvist.

Da jeg vokste opp, var det i fast overbevisning om at min far var som de andre fedrene i nabolaget. Takket være min mor som styrte, vernet om og overvåket både hus, mann og barn forstod jeg ikke før jeg var blitt så stor at jeg kunne takle det -- at min far var en alkoholiker. Den innsikten kom først da jeg var tenåring og han ikke lengre levde sammen med oss.

Mine barndoms år var således bare gode. Jeg ble ikke frastjålet min barndom -- slik jeg vet at andre barn av alkoholikere kan bli det. Fordi min mor var laget av et helt annet stoff enn min far, nemlig bunnsolid, trygg og god.

Hun elsket meg nesten så det var for mye av det gode så lenge hun levde, og jeg forsøker å holde hennes minne levende for jentene mine som mistet sin mormor så altfor tidlig....

Her vil jeg dele med deg en skisse fra boken Den låste sorgen av Lisbeth Marstrander.
Boken er en tilstandsrapport fra Sosial Vakttjeneste på Legevakten i Oslo.
Og denne her er desidert den i boken som gjorde sterkest inntrykk på meg...

I LY

Det rasler i et pengestykke idet jeg tar telefonen.
"Jeg ringer fra en kiosk!" sier en spinkel stemme.
Hun forteller at hun selv og lillesøsteren står i kiosken.
Det regner så fælt.
De får ikke komme inn hjemme før om noen timer.
Pappaen er kommet fra jobben.
Da er han så sint.
Mamma sier han bare er trett.
Så da må de vente til han ikke er sint lenger.
De finner penger til telefonen på kjøpesenteret.
Noen glemmer å ta ut pantetieren
når de setter tilbake handlevogna.
Så det er fint å ha noen å ringe til.
Hun har ringt til Barnevernsvakta også.
Men hun kan ikke ringe tiol oen hun kjenner.
For da blir mamma lei seg.
Pappa blir kanskje mer snt.
Kanskje han kommer til å slå.
Det er bedre å være ute en stund til.
Regnet slår mot ruten på kiosken.
Det er som om regnet slipper tårer mot ruta.

Men barnet fortsetter å snakke helt til mynten
er brukt oppog telefonen blir taus om
hva heller ikke den vet.


Noe av det vakreste og mest vemodige er når jeg er med mine døtre på sørlandet og vi tråkker nøyaktig de samme fotspor, de samme stier og steder jeg selv tråkket mine barnesko i.


 
 
 
 
Norsk English
Twobarks Design