Om min mor, hennes sykdom død og et møte etterpå. 

Skrevet 8.03.03.

Min mor var for meg min klippe i livet ! Hun elsket meg oppriktig, og levde og åndet for meg i den grad at hun i mine øyne ofret seg selv. Hun var en sterk og selvstendig kvinne -- og etterat hun var blitt skilt fra min far levde hun resten av sitt liv alene.
Det var et bevisst valg fra hennes side - men komplett uforståelig for meg.
De ble skilt da jeg var 12 år, vi flyttet inn til sentrum av Arendal -- og i hennes liv etter det var først og fremst meg, meg og atter meg....

Hun tok toget inn til Oslo med meg for at jeg skulle få oppleve NKK utstillingen på Sjølyst i både 78 og 79. Egen hund fikk jeg aldri lov av borettslaget å anskaffe meg, men jeg lånte andres hunder og gikk mine hundeturer med dem - min mor betalte diverse hundeklubb abbonnement for meg og støttet opp om min lidenskap som best hun kunne....

Hun sa alltid til meg når jeg spurte henne - at hun ikke ønsket noen ny mann i sitt liv fordi hun var redd han *skulle komme mellom oss*. At han ikke skulle være god mot meg - at jeg skulle komme til å føle meg til overs...
Mens jeg mer enn en gang oppmuntret henne til å finne seg en ny kjærlighet....

Min hjemby er en liten by ! Vi bodde bare ca 10 minutters gangvei fra sentrum, og hun møtte alltid på kjente når hun var på bytur....
Hun kjente tilsynelatende *hele byen* og hadde jo alle sine der, venner, brødre og søster.

Men jeg - hennes eneste datter forlot hjembyen da jeg var 20 år ung - *bare for et par år * for å gå på skole - trodde jeg !

Da jeg flyttet inn hit i august 1984 hadde jeg aldri trodd at det var for å bli.

Så ble hun værendes igjen der i byen -- og jeg hadde ofte dårlig samvittighet for henne siden hun jo var alene - uten en mann, uten en kjærlighet - en livsledsager ved sin side. Hun sa selv at hun hadde fått nok av menn i årene hun levde med min far - som nok ikke var altfor lette.

Vi stod hverandre meget nært alltid. Hun var min klippe i livet, som alltid var der, og som jeg aldri noensinne behøvde lyve eller ha hemmeligheter for.
Selv om hun var født i 1924 var hun utrolig tolerant og vidsynt -- og med en god porsjon hjertedannelse, varme og kjærlighet i seg.

Etterat jeg ble mor bodde hun oss oss i lange perioder ad gangen, det var jo langt enklere at hun som bare hadde seg selv og en bag satte seg på bussen inn til Oslo -- enn for meg å komme til hennes ringe leilighet i fjerde etasje og invadere den - med hunder katter, barn og diverse diverse....

Når hun var med meg og barnebarna sine lengtet hun hjem til sin egen leilighet, byen og det livet hun hadde der.Og når hun var der, lengtet hun etter samvær med meg og barnebarna !

Heldige er de som har besteforeldre i gangavstand - så man kan komme på alminnelige småbesøk til hverandre men beholde *eget revir*......

Helt fra jeg var barn har jeg sterkt mislikt røyk. Min far, som var litt for glad i flasken, mislikte røyk minst like intenst som meg....men min elskede mor tilhørte faktisk røykerne....

Min barndom på 60 og 70 tallet var ikke som i dag hvor foreldre som røyker oftest går ut av stua si for å gjøre det utendørs av hensyn til barna, men min mor var hensynsfull nok allikevel. Bad, soverom og mine rom var absolutt røykfrie. Mine rom ja - som det bortskjemte enebarnet jeg var - hadde jeg faktisk to rom til disposisjon - et å leke på og et å sove på - lucky me ;-)

Min medfødte antipati mot røyk førte også til at jeg ikke gikk de samme sporene som mange jevnaldrende gjorde. Da puberteten kom begynte flere av dem å både røyke, sminke seg og drikke alkohol som et ledd i å være veslevoksne, tøffe og vinne aksept blant *de andre*.
Jeg fulgte aldri saueflokken der heller, for det var simpelthen utenkelig for meg å ta så mye som et eneste drag av en sigarett for å *være med* og bli en av flokken.
Så da falt jeg definitivt litt utenfor og hadde bare et par venninner, men hvem trenger vel fler ! Heller få men gode, enn mange og flyktige....

Min mor og jeg var tyrer begge to, men særdeles ulike allikevel.Mens hun var ordensmenneske til fingerspissene - meget praktisk anlagt, elsket å strikke, og hadde sansen for tall ble jeg - hennes datter mer upraktisk lik min far - jeg har aldri hatt et strikketøy i hendene noensinne bortsett fra det som ble forsøkt pålagt meg fra skolens side - og jeg har alltid foretrukket ordene fremfor tallene for å si det sånn....

Hun strikket godt, varmt ulltøy til mine små ...en genser her - en bukse der.
Hun strikket tilogmed klær til dukkene deres - som hun også gjorde det til mine dukker når jeg var liten.

I juni 99 ble alt endret. Hun ble så hes i stemmen. En vedvarende heshet som ikke ville gi seg. En litt stri forkjølelse sa vi - og etterhvert gikk hun til legen for å se om hun kunne få noe medisin som kunne hjelpe.
En grundig undersøkelse ble iverksatt - og etter å ha tatt bilder av lungene gikk alt så fort - veien til sykehuset ble med ett ikke så lang. Fordi det var mistanke om kreft.

Kreftdiagnosen kom ikke ordentelig før i juli ! Det var lungekreft med spredning til lymfene. Det var kommet såvidt langt - at behandling i bunn og grunn var fånyttes. Hvis hun lot seg strålebehandles kunne hun bare få en liten utsettelse - ikke noe mer, og med strålingen ville følge såvidt mye ubehag at hun ikke syntes det var verdt det....og ønsket således ingen behandling.

Alle som har hatt kreft eller har vært pårørende til en som har hatt det - vet hvordan matlysten blir borte og pasienten magres.
Nå var min mor liten og tynn fra før - hun hadde lite å gå på - og hun ble snart så tynn og puslete at hun nesten ble borte.....

Det - å følge min mor gjennom hennes siste måneder er det aller vondeste og mest smertefulle jeg noensinne har opplevd !

Hun hadde alltid vært der for meg - vært min klippe - min støtte - for meg hennes datter, såvel som for barnebarna.

Nå var rollene på en måte byttet om - nå var det jeg som måtte være den sterke - som måtte verne om og være der for henne...

I august 99 skulle min eldste datter begynne på skolen. Samme måneden hadde hun akseptert å dra inn til Oslo for en nærmere undersøkelse ved Radiumshospitalet. Min yngste datter ble 4 år i samme tidsrom, og hun fikk også med seg bursdagen hennes.
Hun bodde da hos oss - og så kjørte jeg henne til Radiumshospitalet når prøvene og undersøkelsene skulle gjøres. Det var et sjokk å komme dit også.Se hvordan kreften hadde rammet tilsynelatende uvilkårlig gammel såvel som ung...

Jeg erindrer hvordan vi gikk der i gangene arm i arm - min mor og jeg. Hun så liten og puslete ...tynn som en strek ved siden av meg. Jeg ble samtidig slått av vennligheten og omtanken som rådde der inne. De fargerike veggene og optimismen som lyste gjennom tross alt.

På Radiumshospitalet der i august ble hun forespeilet rundt 4-6 måneder igjen alt ettersom. Jeg stilte spørsmålene - ville heller vite så mye som mulig fremfor å leve i uvissheten. Informasjonen og kommunikasjonen var upåklagelig - men så hører nå jeg til dem som spør og ikke sitter der blyg og forsagt og bare venter.....

Det mest skremmende vi fikk høre, var at kreftcellene nårsomhelst kunne vandre videre oppover til hodet - vi visste begge hva det betød - og det - å ikke lengre kunne være helt klar..være der...*være med* var det aller verste vi kunne forestille oss.....

Jeg hadde håpet at hun kunne bli hos oss en stund til - så lenge hun orket - før hun ville tilbake til Arendal igjen - men hun ville HJEM....igjen etterat hun var ferdig på Radiumshospitalet.

Og *hjem* for henne var ikke sin datter og hennes samboers hus - men hennes egen leilighet. Så hun dro tilbake igjen, og jeg skulle komme etter 10 dager senere - de 10 dagene var det som trengtes for å få en slektning til å flytte inn og bo med jentene mine *på ubestemt tid* .....

Hun hadde på det nærmeste omtrent sluttet å spise før hun kom inn i august, det var ikke mye næring hun klarte å få ned - og mitt hjerte blødde for henne - det var minst like vondt - om ikke verre - for oss pårørende å være vitne til nedbrytningen og magringen som henne som faktisk gjennomlevde det....

Planen var at når vi etter de 10 dagene fra hun dro - fikk hjelp til å passe jentene skulle hundene og jeg dra etter ned til henne og være med henne til hun døde....

Jeg husker en hundetur jeg gikk på Sognsvann etterat hun dro hvor jeg ringte henne fra min mobil og snakket med henne - hun sa at hun skulle ringe meg opp igjen....og det gjorde hun ikke !
Men det tenkte jeg ikke mer over der og da...
Hvorfor forstod jeg først da jeg kom ned og så henne igjen med egne øyne..

Jeg hadde sørget for at det kom en hjemmesykepleier og så til henne daglig - men ulempen med det var at det kom en ny en hver gang - og da kunne hun vanskelig følge med på utviklingen....

Når man har lungekreft går det etterhvert utover pusten. Hun var blitt tilbudt et apparat som ville gjøre det lettere for henne å puste - en slags inhalator - men hun hadde hele sitt liv avskydd både leger og medisiner - stort sett klart seg foruten - og hun vegret å bruke inhalatoren....

Min mor har en søster - det er den eldste i flokken - og min kjære tante lever ennå - over 80 år gammel ! Hun igjen har en datter - min yndlingskusine - og de to var min støtte og hjelp i den tiden...

Jeg kom kjørende ned til Arendal 1.09.99. i strålende blått høstvær og vakre gule trær. Da jeg steg inn i leiligheten fant jeg min tante der - men fikk sjokk....

Min mor satt og så på tv og spurte hele tiden etter brillene selvom hun hadde dem på. Da gikk det kaldt gjennom meg - og jeg forstod at kreften hadde okkupert hjernen hennes også....

Da hun hadde forlatt Oslo 10 dager før hadde hun vært seg selv - og det hadde ikke streifet meg at kreftcellene kunne spre seg til hodet på bare de få dagene før jeg skulle komme etter...

Jeg hadde sett for meg at vi kanskje skulle få en siste jul sammen. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle kjøre rundt med henne på besøk både hit og dit og snakke, snakke, snakke med henne i en *evighet *!

Da jeg kom inn ad døren den ettermiddagen forstod jeg med en gang at slik skulle det ikke komme til å bli....

Da vi skulle legge oss ble jeg sjokkert vitne til at min mor falt sammen i gangen med buksene nede. Da hadde hun trodd at det var der doen var - og forsøkt å sette seg ned - men der var det jo ikke noe sete å sige ned på - derfor hadde hun ramlet....

Neste morgen kom jeg inn igjen etter å ha luftet hundene like utenfor - og det er da det største sjokket kommer ; Jeg finner henne sittende rolig i yndlingsstolen sin ved vinduet i stuen iført morgenkåpe med askebegeret på fanget - med en tent sigarett oppi --- og avisen over !!!

Det kunne jo lett ha blitt brann - men hun satt der like rolig og var lykkelig uvitende om hva hun gjorde....

Jeg skyndte meg å ringe sykehuset.....og fortalte dem alt sammen - hun gikk der jo til kontroll 1 gang pr.uke - men jeg hadde bedt pent om hun kunne få bli der - jeg kunne ikke være hennes sykepleier og vokter og 24 timer i døgnet se til at hun ikke skadet seg selv eller leiligheten....

Jeg hadde simpelthen ikke mot til å si til henne sannheten der og da - at hun ikke lengre var seg selv. Jeg sa at hun kanskje skulle legges inn for *noen undersøkelser* og ba henne pakke litt i en bag - men den morgenen 2.09.99 forlot hun sin leilighet for siste gang - uten å vite det selv....

Det var på sykehuset en lege og jeg som da fortalte henne at kreften hadde nådd hjernen - og at hun ikke lengre kunne bo hjemme - men at det beste for henne var å bli på sykehuset hvor hun dessuten kunne få medisinsk kyndig hjelp om noe plutselig skulle komme på....

Det var uendelig vemodig å gå hjem til hennes leilighet og sove alene der med hundene - og vite - at min mor ikke lengre kunne være i det hjem hun hadde så kjær. Jeg følte meg nesten litt ekkel for at jeg hadde fått henne *kastet ut* selvom jeg innerst inne visste det var til hennes eget beste....

Jeg slapp å bekymre meg for at hun f.eks kunne forårsake en brann.

De beslagla ikke røyken hennes på sykehuset - men lighteren ! Hun fikk bare røyke under oppsyn, og det var greitt nok.

Men hun ble bare på sykehuset i noen dager - hun var ikke syk nok til å være i forvaring der all den tid hun jo ikke skulle behandles - så hun ble istedet overført til et eldrehjem - et bo og rehabiliteringshjem som hadde et par rom ekstra for tilfeller som henne....

Der var de enestående - det var i grunnen mye bedre enn på sykehuset.
Vi kunne komme og gå som vi ville -- og hundene mine fikk være med også...

Men hun ble der bare i 10 dager før hun døde !

Lengre tid tok det guskjelov ikke - for der i de vakre, fredfulle omgivelsene på det hjemmet ble hennes dødskamp utkjempet og de siste dagene var de desidert vondeste og hardeste...for oss alle.

Matlysten hadde hun mistet for lenge siden - men de siste dagene røykte hun heller ikke. Når ikke lengre den smakte - forstod vi at slutten nærmet seg.

Da hun var på sykehuset rakk vi 2 besøk sammen til nær familie, men det siste besøket ble hun så dårlig på at vi måtte avbryte og returnere sykehuset - og trille henne inn i rullestol - fordi hun var for svak til å gå selv....

Hun kunne ha klare stunder hvor man nesten kunne samtale som før - men brått ble hun borte igjen og snakket så bare hun forstod det selv....

Etterat hun kom til hjemmet var hun ikke ute en eneste gang. Hun ble på rommet sitt - sittende i en stol eller liggende.

De siste dagene var nærmest ubeskrivelig vonde. Å sitte å se henne vri og vende på seg i sengen i smerte og uforståelig mumlen. Å høre av pleiere at de hadde funnet henne nesten naken på gulvet da hun hadde falt ut av sengen og ikke klart å reise seg opp igjen.
Å se henne ligge å hive etter pusten med en slags oksygenmaske over munnen...da var hun så svak at hun takknemlig aksepterte alt som gjorde det litt lettere.

Hver eneste kveld jeg gikk tilbake til blokka for å sove, ventet jeg at de skulle ringe etter meg hvis slutten nærmet seg. Hun ble passet godt på, de gjorde så mye som de bare kunne gjøre der for både henne og oss. De hadde møtt døden før. De visste når slutten nærmet seg - de kjente igjen tegnene når noen var døende....

Natta til 16.09 kom telefonen. Jeg hev på meg klærne, tok hundene med meg og kjørte så fort jeg kunne ut i den stille, milde septembernatten.
Da jeg kom fram bare sov hun. Dypt. Jeg satt ved sengen, holdt henne i hånden og snakket og gråt, snakket og gråt. Hun bare sov.
Etterhvert ble pusten ujevnere og mer rykkvis.

Så hev hun etter pusten noen ganger...noen langtrukne hese lyder.

Så ble det stille !

Endelig var sjelen hennes ute av hennes forpinte, slitne kropp. Endelig fikk hun slippe. Men hvem skulle vel trodd at hun skulle være død i september når hun bare ble litt hes og fikk en litt vrang forkjølelse - (trodde vi !) i juni ....

Det gikk altså på knappe 3 måneder - men den siste fasen - den virkelig vonde, vonde tiden for både oss og henne selv var de 10 siste dagene på sykehjemmet....

Jeg ble altså ikke lenge borte fra jentene mine....

Samme dagen hun var død kom min samboer ned med dem - jeg ønsket at hun skulle få ligge der i sengen på rommet som det var så de skulle få se henne. Så de skulle få møte døden og se hva det ville si å være død - møte kropp uten sjel !

Det var uaktuelt å ta dem med ned etterat jeg dro ned og fikk se at hun ikke lengre var seg selv. Det var liksom ikke den mormor de kjente og elsket - og jeg ønsket å skåne dem for å se henne som hun var da.

Da hun var hos oss i Oslo i august og fikk med seg 4 års dagen til minstejenta var hun den mormor de kjente.

Bedre at minnet av henne for dem forble slik ! Jeg tok bilder av dem ved min mors seng da hun lå der død. Det føltes godt at de fikk se og kjenne henne død og ikke bare se kista i begravelsen etterpå...

Eldstejenta var 6 år og yngste bare 4 år da. Og de laget tegninger som skulle følge med henne oppå kista...

Eldstejenta vet jeg klart erindrer at hun hadde sin mormor. Hva minsten husker er jeg mer usikker på - men jeg sørger for å holde minnet om henne levende gjennom bilder og å fortelle....

Tante og hennes datter - min kusine - var også de to som hjalp meg med å rydde opp etter henne. Pakke, sortere og ordne.
Jeg oppdaget da meget kortfattet at så og si hele min barndom var arkivert.
Nå var jo jeg enebarn, og hadde alltid behandlet mine ting og tang pent dessuten. Men hun hadde tatt vare på alt sammen fra bøker til leker sirlig vel forvart. Svært mye av det kunne jeg så la mine døtre overta å leke med som jeg hadde hatt - og det var rørende og sterkt å se alle mine barndoms skatter så intakte. Jeg hadde jo sagt til henne da jeg var ungdom at de lekene jeg hadde hatt, kunne spares til mine eventuelle egne barn......

men sånt glemmes - og jeg visste ikke at det var så mye som det var - man glemmer jo tross alt en del - og da jeg så diverse gjenstander kom minner koblet til dem tilbake til meg igjen !

Jeg er svært glad i & for min tante og min kusine som hjalp meg, så jeg slapp å være alene om å rydde og ordne, for også det var en tung bør å forholde seg til etterpå, når hun da hadde fått slippe herifra.

I tiden etterpå - da jeg hadde vendt tilbake til min vesle familie i Oslo igjen, var noe av det mest påtagelige vissheten om at jeg aldri mer kunne slå tlf nr. hennes og høre den gode stemmen hennes i andre enden. I år vil det være 4 år siden hun døde, selvom jeg etterhvert vendte meg til at hun ikke lengre var blant oss, er det et savn som alltid vil være der.

Et tap -- et hull i mitt liv det er umulig å tette igjen.

Hun ble bare 75 år, og det er jo ingen alder. Sårest er det å tenke på at hun ikke fikk følge sine barnebarn lengre enn til de var 4 og 6 år...

Hun hadde så mye å gi av seg selv - hun hadde et liv hun var så glad i, og hun ble revet vekk fra det / oss så altfor tidlig.

Jeg tror jeg begynte å lese bøker om parapsykologi - livet etter døden - reinkarnasjon o.s.v allerede da jeg var 10-12 år. Biblioteket i min hjemby var kjekt å ha ! Der var en bok som ifølge min erindring het ; Det finnes ingen død skrevet av en Thomas J Aall.
Den gjorde et sterkt inntrykk ! Jeg leste også Anna Elisabeth Westerlund som barn, og mye, mye mer. Bare bibelen - himmelen og helvetet ble altfor svart / hvitt for meg. Jeg tenkte alltid - at det måtte være noe mer enn det....

Tanken om reinkarnasjon - livet og *hva det vi kaller døden* egentlig er har sant og si opptatt meg fra barnsben av - ja !

Samlivsbruddet mitt etter 10 år med mine døtres far kom høsten 00 og jeg flyttet inn hit i romjula - 00 så nyttårsaften til 01 ble således feiret av meg her jeg bor nå - som relativt fersk singel etter nærmest 16 års kontinuerlig samboerskap forut.

Min kjære tante som fremdeles er med oss her i beste velgående - var min mors rake motsetning - de to søstrene er så ulike at det er nesten morsomt.
Tante har alltid vært ekstremt fotointeressert -- og etter min mors død samlet hun sammen en mengde bilder og fikk omsider laget en nydelig minnelbum til meg om min mor. Den fikk jeg etterat jeg hadde flyttet hit.

En sommernatt i juni / juli 01 møter jeg min mor i drømme. Det var en veldig god måte å gjøre det på. Hun kom til meg mens jeg sov.På en måte sov jeg - på en annen måte ikke. Jeg var i en merkelig tilstand ! Det var helt hvitt rundt oss - ingen bakgrunn for øvrig.....
bare hvitt, hvitt lys. Vi snakket sammen min mor og jeg, men samtalen i sin helhet har jeg dessverre mistet . Det jeg derimot krystallklart ser for meg er både omgivelsene - det hvite rundt oss - og at jeg klart og tydelig spurte henne om jeg kunne få et tegn på at møtet hadde funnet sted...at hun hadde møtt meg - at det var mer enn bare en drøm.

Så våknet jeg !

Det var en varm sommerdag - og jeg hadde på det tidspunktet bare 1 hund og 1 katt i huset. Jeg pusler rundt i huset - er på kjøkkenet husker jeg.....da jeg med ett hører et DUNK inne fra stua !
Jeg går inn for å se - og til min store forbauselse, varme og smågrøssende gysende glede ser jeg minnealbumet med min mor jeg hadde fått av tante og som stod fjellstøtt forvart i bokhyllen ligger der på gulvet.......

og det skjedde den selvsamme formiddagen jeg hadde stått opp etter mitt nattlige møte med min mor der jeg hadde bedt om å få et tegn på at vi hadde møttes igjen....

Jeg kan ikke beskrive hva det gjorde med meg å se albumet ligge der !
Alle de andre bøkene stod pent og pyntlig som de skulle - unntatt akkurat det....

Et sterkere og mer passende tegn og hilsen fra henne kunne jeg ikke fått....!

Hun døde jo mens jeg fremdeles var en av to - før jeg begynte en ny epoke i livet mitt ved å flytte hit. Med det visste jeg at hun hadde blitt med meg hit og fortsatt fulgte med meg i livet selvom hun og jeg nå lever i to forskjellige verdener.....

Det gjør meg godt å vite ! Og det møtet gav meg min sterkeste bekreftelse på det jeg alltid har visst inne i meg - nemlig at det finnes ingen død.

Hva som derimot finnes skal jeg ikke gi meg i kast med å ta for meg her og nå, men vår fysiske verden er en sterkt begrenset verden. Der er så mye, mye mer enn det....

Det er nå helt sikkert i allefall !


Og min mor som var den beste mor og mormor - min klippe , min styrke. Hun var en nøktern person selv og ikke spesielt opptatt av dette...

Vi hadde såvidt sterke bånd at hun iallefall en gang klarte å nå meg etterpå - etterat hun hadde forlatt sin forpinte kropp

så mitt siste minne av henne er egentlig ikke der ved sykesengen idet hun sluttet å puste - men da jeg møtte henne i drømme etterpå og formiddagen derpå da jeg kom inn i stuen og fant minnealbumet med henne liggende der på gulvet....

16.09.99.Her er jentene fotografert ved min mors dødsleie etterat hennes sjel hadde forlatt den kreftsyke forpinte kroppen.Bildet er tatt noen timer etterat hun døde, og etterpå gikk vi en rekreasjonstur ved naturskjønne Hasseltangen.Bilder av jentene der finner du under galleriet Matilde og Maria.